AZORENE

Atlanterhavets grønne oaser

Langt ute i Atlanterhavet ligger den lille vakre portugisiske øygruppen Azorene. Ni vulkanske øyer, med behagelige temperaturer, frodig natur og deilig badevann hele året.

Øyene ble oppdaget av portugisiske sjøfarere i 1427. Snart begynte folk å utvandre hit, og tok med seg husdyr, planter og vinstokker. Azorene ble etter hvert en viktig mellomstasjon etter oppdagelsen av Amerika.

Vi har besøkt øyene Sao Miguel, Faial, Pico, Flores og Terceira. Ganske like, men ved nærmere bekjentskap, også veldig forskjellige. Her der det blomster, vulkaner, varme kilder, termalbad, te-plantasjer og små koselige byer. Det er bare å la seg sjarmere! 

Turistene kommer for å oppleve den storslagne naturen, den fredelige atmosfæren, blomsterfloraen og den vakre arkitekturen.

Sao Miguel er Azorenes største øy med hovedstaden Ponta Delgada. Selv om byen ved første øyekast kan fortone seg som en litt søvnig havneby, er det svært livlig på kvelds- og nattetid.

 Øya Faial er en av de minste øyene, men kanskje den mest internasjonale. Byen Horta er flittig besøkt av sjøfarende havseilere på grunn av sin fine havn. Det er en gammel tradisjon at mannskapent på båtene som anløper her, på vei mellom Europa og Karibia, maler sine fargerike visittkort på bryggekanten.

Terceira er den tredje øya som i ble oppdaget.  Her ligger den hyggelige byen Angra do Heroismo, som i 1983 ble oppført på Unescos Verdensarvlist, på grunn av den strategiske betydningen byen hadde som stoppested mellom Europa, Afrika og Amerika.

Ta kontakt - vi kjenner øya.

Vi samarbeider med Vilja Reiser om gruppeturer til Madeira. 

GEOGRAFI OG MILJØ 

Madeira har et subtropisk klima som både er stabilt og behagelig varmt. Det unike med Madeira er at det alltid er varmt, og gjennomsnittstemperaturen ligger på rundt 20 grader. Om vinteren er det rundt 18 grader, mens det er opptil 26 grader i august. Det er altså varmt hele året, så det er en feriedestinasjon som passer hele året rundt. Mange sier at øya har en evig vår, og dette stemmer egentlig, da blomstene springer året rundt her. Det unike klimaet fører til at det er en helt unike flora på øya, og det er faktisk store skoger og massevis av fine planter oppe i fjellene.

Til tross for at det er varmt nede i byene kan det faktisk komme snø på fjellene om vinteren. Denne kan bli liggende helt til ut i mars, men det er ganske sjeldent. Av den grunn kan det være greit å ha med seg en langarmet genser dersom man har tenkt å ta turen til en av de høye fjellene, da det altså blir ganske kaldt der, spesielt om vinteren. Denne jevne varmen fører til at veldig mange drar til Madeira for å ha en aktiv ferie.


HISTORIE 

Madeira har ingen urbefolkning. De første menneskene kom med skip og traff på øyene nokså tilfeldig. Enkelte arkeologiske funn kan tyde på at dette har skjedd så langt tilbake som for flere tusen år siden. Det finnes også eldre omtaler i skriftlige kilder, som kan vise til Madeira. For eksempel omtaler Plinius «Purpurøyene» med en passende posisjon i forhold til «Lykkeøyene», som var datidas betegnelse på Kanariøyene.

I 1418 blei João Gonçalves (med tilnavnet Zarco, «den enøyde») og Tristão Vaz Teixeira satt til å lede en ekspedisjon til Guinea-kysten i Afrika. De blei tatt av en storm, og endte opp på det de kalte Ilha da Madeira («den skogkledde øya)». De valgte imidlertid å søke ly på den mer oversiktlige naboøya, som de kalte Porto Santo («den hellige havna»), før de vendte tilbake til hjemlandet. Året etter dro de, sammen med Bartolomeu Perestrello, i ledelsen for en ny ekspedisjon. Denne gangen var målet Madeira.

Madeira var altså kledd med med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Aska fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 ble de første sukkerroene plantet. Sukker var på denne tiden en luksusvare i Europa, og den ga høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte man slaver fra Nord-Afrika. I siste halvdel av 1400-tallet ble de første levadaene konstruert, kanaler som sikra vanning av plantasjene og kraft til møllene.